Velkommen ombord i
Gaff Ketch Cardinal
av Bergen
Som betyr at den er gaffelrigget.
Ketch er en mindre seilbåt med to master, stormast og en liten mesanmast plassert helt akterut, men likevel foran rorstammen.
Dersom mesanmasten er plassert akter for rorstammen kalles den en yawl.
Ketchen er en robust båttype primært beregnet for kystfart, men ble også brukt mye som lystbåt.
Det antas at betegnelsen ketch kommer av det engelske
catch, (fange/jage....)
Skrogtypen kalles i Norge "kutter" og har blitt bygget og
brukt som fiskebåter langs hele norskekysten. De begynte
å bygge disse båtene i Møre og Romsdl så tidlig som
ca 1860. Selve skroget har ikke endret seg så mye
opp gjennom årene, derfor er fiskekuttere i dag utmerket til
å bygge om til seilbåter, siden de opprinnelig var bygget for seil.
Kutter var opprinnelig et mindre seilskip med én mast og hoved seilene var gaffelseil og toppseil. Kutteren har dessuten tre forseil: Fokk, klyver og jager.
Cardinal er en tradisjonelt rigget Ketch.
RIGGEN PÅ CARDINAL
Skrogtyper:
Kutter er en fellesbetegnelse for et lite fiskefartøy av engelsk opprinnelse. Denne båttypen var svært populær i Norge fra 1880 og frem til 1920-30. I denne perioden gikk mange engelske fiskere over til motor og norske fiskere overtok de gamle båtene deres.
Kutterne ble så brukt i sesongfiskeriene som sildefisket og makrellfisket. Og utenom fiskesesongen gikk disse kutterne gjerne i fraktfart langs kysten.
Det ble ettehvert utviklet egne, norske kuttertyper slike som: Mørekutteren og Hardangerkutteren. Også i Nord Norge bygget de disse båtene.
Hardangerkutter er betegnelsen på en lokal variant av båttypen kutter, som særlig ble bygd i Hardanger og Sunnhordland. Hardangerkutterne skiller seg fra Mørekutterne ved mer utlagt hekk, flatere bunn og mer langsmal skrogform.
Det var mange kuttere ble innført fra England, og de ble et forbilde for de norske båtbyggerne.
Det var også mange båtbyggere i Norge som mottok stipend og reiste til Holland for å lære å bygge slupper slik de ble bygget der.
De eldre norske kutterne, eller sluppene som de også ble kalt i Hardanger og Sunnhordland, var fra gammelt av «drøye» i skroget, men etter hvert ble de bygget smalere akter, og til slutt også smekrere i baugen. Spesielt for Sunnhordland og Hardanger, ble de i den siste tiden bygget for rask seilas, såkalt «sildasegling».
Mørekutterne derimot ble bygget for å tåle grov sjø, hadde en brattere hekk og mer spring, og var mye rundere i formen. I Sunnhordland og Hardanger var hovedtrekkene at hekken lå mer utover og bunnen/bunnreiset var flatere og mer langstrakt. Ulempen ved disse skrogene var at de slo mer både foran og akter i grov sjø.
De fleste Hardangerkutterne ble bygd i Sunnhordland. Noen av de mest kjente stedene er Ølve, Rosendal, Sunde, Halsnøy, Sagvåg og Jondal. De ble også bygd fartøyer på andre steder der man hadde tilgang på materiale og haddefagfolk til å lede arbeidet.